Noe så banalt som jul

Nå er den her igjen. Julen. Hvorfor feirer vi jul igjen egentli? Så vi kan ha en unnskyldning for å gi hverandre gaver? For å ha en unnskyldning så våre foreldre kan gi oss noe som er for dyrt til at vi kan kjøpe det selv? For å kunne proppe i oss mest mulig kaker, godter, ribbe, pinnekjøtt, kalkun og alkohol uten å få dårlig samvittighet?

Nei, kanskje det hadde noe med en viss manns fødsel og gjøre, sånn med unntak av den skjedde i mars 4-10 år tidligere enn hva vår tidsregning går utifra. Og i utgangspunktet hadde det vel egentlig noe med solen og gjøre. Så hvorfor skal jeg vaske, rydde, pynte meg, bruke alle opptjente penger på gaver folk bytter i butikken i romjula? Jo, fordi det er forventet det av meg. Samfunnet forventer det, familien forventer det, venner forventer det. Julen er et mer og mer kommerst produkt vi kan tjene penger på. Så hvorfor forventer alle at jeg skal gå rundt med julestemning og glede meg til flere timers tvungen familiehygge? Jeg kan da vel for faen kose meg med familen andre dager enn 24. desember!

Ikke slik å forstå at jeg hater tanken i at deler av året har et spesielt fokus på familien. Hyggelig nok det, men det er jo ikke det som er tanken i utgangspunktet! Og nei, jeg er ikke personlig kristen, jeg er agnostiker, så det har ingenting med saken og gjøre.

Grunnen til dette plutselige utbruddet er dagens hendelser med i-siste-liten-shopping på et overfylt kjøpesenter med snørrunger, handlevogner, grinebitere, nisseluer og andre fantastiske personligheter samlet under et tak med glorete julepynt og et utall eksosspyttende kjøretøyer presset sammen på den ellers så altfor store parkeringsplassen. Glade jul, hellige jul.

Jeg vil tilbake på jobb!

Nei, verden ler

Du greide ikke å lure meg lenge. Bare lenge nok til nok et steg ned på stigen. Jeg som trodde jeg var på vei oppover. Eller i det minste på stedet hvil.

Jeg gidder ikke lengre. Jeg flirer tilbake. Ha! Der fikk du. Du kan bare glemme å prøve på det der en gang til.

Verden smiler

Det kan for tiden virke som om verden smiler til meg. Den gir meg små drypp som skulle tilsi at alt har en mening, at den ikke har oversett meg likevel. Gir meg nye følelser, nye tanker, ny tro. Nesten som det er litt behagelig å være i live. Som en beklagelse for all den tid jeg ikke har hatt noe å glede meg over. Nå er det jo ikke sånn at all min tid har vært trist, så langt ifra. Jeg har smilt, jeg har ledd og jeg har likt tilværelsen.

Men det er alltid snakk om små øyeblikk i den store sammenhengen. I det store og hele har det frem til nå ikke vært mye for å holde på smilet. Jeg må snart komme over det. Hele tiden ligger det å lurer. Vil jeg aldri bli kvitt det? Jeg vil ha et viskelær i hodet. Som kan viske bort det jeg ikke vil huske. Det må gjerne viske ut noen av de gode minnene også, så lenge det vonde forsvinner. Hukommelsestap, til og med. Fjern alt som skjedde før. Blanke ark. Så ser det da altså ut som om dette skal til å snu. Som om jeg får hjelp til å komme videre og oppover. Jeg har sikkert på langt nær nådd noen bunn enda, men jeg vil likvel stoppe her og begynne på klatreturen.

Og det handler ikke om bare å få et kort i posten, men mer som å motta en rekke brev uten betalingsfrist. Heller ikke en utømmelig kilde av reklamepost, men ekte post. Med en mening bak det som står skrevet. Likevel sitter jeg med følelsen av at det er feiladressert post. At verden ikke smiler til meg, men ler av meg. Den evige skepsisismen man ikke kan være foruten. Hvorfor kan jeg ikke for en gangs skyld få vite hva som foregår? Jeg hater uvisshet. Hat er et sterkt ord. Man kan bruke ord som mislike, irritere seg over, føle ubehag ved eller ergrelse. Men hat er riktig. Jeg virkelig hater uvisshet. Jeg vil være sikker!

Slutt å le. Du sliter meg ut. Da er det bedre å bli oversett.

Håp?

Det hendte meg noe merkelig. Jeg kom plutselig i besittelse av en følelse jeg ikke kan beskrive. Vet ikke om jeg noen gang har tenkt noe lignende. Som en rar, ekkel, nummen tilstand i kroppen, som ikke var utelukkende vond. Nesten som når foten sovner, og du prøver å trø på den. Som om hjernen sluttet å fungere, men bare i en liten brøkdel av et sekund. Smerte blandet med glede. En tilstand hvor du ikke greier å røre en muskel, og hjernen kapitulerer. Jeg tror kanskje det kalles håp.

Men så, før øyeblikket har begynt, er det over. Tvilen råder. Hvorfor skulle jeg ha rett til å være så glad? Beklager, det var ikke slik ment. Du misforstår. Kroppen min takler tydeligvis ikke slike påkjenninger. Det er tryggere å vende tilbake til det svarte. Det kjente. De vanlige følelsene. De ekle følelsene.

Jeg vil ikke være her lengre. Jeg vil tilbake til ukjente tankene, jeg vil ha en forandring. Jeg prøver å lete frem igjen følelsen, men den har gått og gjemt seg. Om jeg prøver, erstattes det av hodepine, spinnende rom og flakkende lys. Jeg vil ikke, selv om hjernen vil. Eventuelt vil ikke hjernen, selv om jeg vil. Det er vanskelig å si hva som vil hva.

Frihet

Endelig har jeg fått nok. De vet hvor flyet lander, men ikke hvor jeg skal. Ingen mobil, ingen pc. Kun musikk. Jeg trenger musikken. Reise rundt i ukjente land i ubestemt tid. Ingen familie, venner, uvenner eller bekjentskaper skal kunne kontakte meg. Total frihet til å tenke!

Jeg reiser. Jeg ser. Jeg opplever. Jeg glemmer. Lærer et nytt språk. Og tenker – men ikke på et språk jeg forstår. Tanker jeg ikke trenger å tenke, kun tanker som må være tilstede for å vite at man er i live. Det er alt jeg trenger. Besøker ingen typiske steder, ingen steder normale mennesker ville ha et ønske om å være. Jeg vil bort fra den mentaliteten. Bort fra alle jeg har skuffet, såret eller på andre måter skadet med mine ord og handliger. Hjernen tømmes sakte men sikkert.

Trenger jeg virkelig å dra tilbake? Må jeg eksistere et sted hvor pessimismen tar overhånd? Kan jeg ikke bare få reise som jeg vil? Nei, ikke evig. De selvdestruktive tankene er borte, og det finnes fortsatt to jeg bryr meg om. Høyst fem, om jeg må. Så derfor trekkes jeg til slutt tilbake. Bare for å gjøre disse to bevisst på at jeg fortsatt er i live. Nå, er du ferdig med det tullet? Du gjorde oss bekymret. Kunne i det minste ha gitt et livstegn fra deg. Joda, jeg kunne vel det. Men nå kommer jeg altså tilbake for å informere dere om at jeg er i live. Bare for å bli møtt med flere anklagelser. Flere skuffelser jeg har påført. Alt strømmer tilbake. Tidligere skuffelser og folk jeg har såret. Forskjellen er at når jeg endelig kommer tilbake fri for tanker, fylles jeg igjen med de samme gamle tankene, i tillegg til de nye. Jeg reiser igjen. De vet hvor flyet lander, men ikke hvor jeg skal.

Denne gangen drar jeg for godt.

Reise

Jeg skal snart tilbake. Tilbake til steder jeg ikke vil være. Likevel faller det meg fristende å skulle dra dit. Hvordan kan det være logisk? Det finnes ingenting jeg savner ved dette stedet. Kanskje én ting, men det er ikke stedsbetinget. Så ikke stedet, men én. Hvordan kunne det gå så galt? Så galt at jeg vil dra herifra? Hva om jeg aldri vil komme tilbake?

Jeg vil ikke være her, jeg vil ikke tilbake. Hvor kan jeg dra? Få andre steder som er fristende. Ikke i dette landet. Hva med det store utlandet? Til det trenger man penger og mot. Og jeg er i høyeste grad utstyrt med maks halvparten. Mer dumskap enn mot, vil jeg tørre å påstå. Befriende tanke. Nytt land, nye mennesker, nytt språk. Men minnene vil være der. Minner jeg vil være foruten. Så hvorfor reise til et annet sted med de samme minnene?

Kanskje for å ikke støte på minnene i døra hver dag, hvert sekund, hver tanke, hver drøm. Jeg vil til en drømmeløs tilstand hvor det ikke er en eneste person jeg kjenner. Ikke en gang folk jeg bryr meg om, vil jeg ha rundt meg. De minner bare om samtaler som involverer personer jeg ikke vil tenke på. Er det mulig? Å kutte alle bånd så brutalt?

Tid

Den som sa at tid leger alle sår, må ha dødd før han rakk å fullføre setningen. Tid leger ingen sår. Kanskje gjøres den mindre synlig i hverdagen, men det er det meste man kan håpe på. Det er til stede. Det vil alltid ligge å lure i bakgrunnen. I bakgrunnen hvis man er heldig.

Dersom tid kan lege såret, hadde man det i utgangspunktet alt for bra. Høyst et lite blåmerke. Det tiden ikke kan lege, er sår som skaper arr. Arr langt inn i sjelen. Arr man ikke kan dekke til. Arr som ikke er synlig gjennom annet enn øynene. Arr man ikke vil at noen skal oppdage, men som er vanskelig å skjule. Arr som sitter igjen resten av livet.

Arr jeg er i besittelse av. Om det skjer noe mer nå, vil jeg som “tid leger alle sår”-mennesket dø før jeg får fullført setningen. Noe jeg tenker alt for mye på. Men likevel er det ikke et alternativ. Ikke nå lengre. Et arr er tross alt bedre enn et åpent sår. Så dersom et arr er et leget sår, hadde han kanskje litt rett likevel. Dog ikke nok til å overbevise meg.

Jeg har gjort kroppen klar for et nytt arr i dag. Det siler fortsatt blod. Varmt, grusomt, smertefullt, silende blod. Som jeg fortjener. Hadde det enda bare vært meg selv. Skaden er et jeg streifet noen andre når jeg skar meg. Mennesker jeg er glad i. Sår som gjør at mitt aldri vil leges. Ord hjelper ikke. Ord er tomme skall man skjuler meninger i. Meninger man ikke tør å ytre. Meninger som aldri vil komme fra ord, men fra handlinger. Hvorfor måtte jeg da handle som jeg gjorde?

Mitt arr
Er ikke et arr
Åpent, blødende sår
Håper det tiden strekker til
Kanskje
Kanskje blør jeg ihjel
Mitt arr?

Dag eller natt?

Det er ikke lenger godt å skille mellom dag og natt. Ikke dager heller. Alt er svart. Svartere skal det bli, når man gjør seg slike ting. Som å prøvekjøre en mercedes, men ende opp med en audi. Enda man ikke fikk satt seg inn i utgangspunktet.

Det er relativt, når på døgnet det er morgen og når det er søvnen som tar overhånd. Hva om den evige søvnen kommer? Befriende? Skremmende? Litt av hvert, vil jeg tro. Ikke kan det fortsette slik heller. Som om ikke man har andre ting å ta seg til, enn å tenke slike tanker.

Skjer gjør det nok ikke. Med det første, i det minste. Jeg tror ikke fiskene ville likt det, selv om man la en krone på. Hvilken hensikt har vel det?

Hvilken hensikt har det egentlig i det hele tatt?

Mørke. Evig mørke. Når man står opp, når man legger seg, når man er våken og når man sover. Hele tiden. Når man står, går, tenker, ikke tenker. Svart. Hvordan kunne det fortsette slik?