Frihet

Endelig har jeg fått nok. De vet hvor flyet lander, men ikke hvor jeg skal. Ingen mobil, ingen pc. Kun musikk. Jeg trenger musikken. Reise rundt i ukjente land i ubestemt tid. Ingen familie, venner, uvenner eller bekjentskaper skal kunne kontakte meg. Total frihet til å tenke!

Jeg reiser. Jeg ser. Jeg opplever. Jeg glemmer. Lærer et nytt språk. Og tenker – men ikke på et språk jeg forstår. Tanker jeg ikke trenger å tenke, kun tanker som må være tilstede for å vite at man er i live. Det er alt jeg trenger. Besøker ingen typiske steder, ingen steder normale mennesker ville ha et ønske om å være. Jeg vil bort fra den mentaliteten. Bort fra alle jeg har skuffet, såret eller på andre måter skadet med mine ord og handliger. Hjernen tømmes sakte men sikkert.

Trenger jeg virkelig å dra tilbake? Må jeg eksistere et sted hvor pessimismen tar overhånd? Kan jeg ikke bare få reise som jeg vil? Nei, ikke evig. De selvdestruktive tankene er borte, og det finnes fortsatt to jeg bryr meg om. Høyst fem, om jeg må. Så derfor trekkes jeg til slutt tilbake. Bare for å gjøre disse to bevisst på at jeg fortsatt er i live. Nå, er du ferdig med det tullet? Du gjorde oss bekymret. Kunne i det minste ha gitt et livstegn fra deg. Joda, jeg kunne vel det. Men nå kommer jeg altså tilbake for å informere dere om at jeg er i live. Bare for å bli møtt med flere anklagelser. Flere skuffelser jeg har påført. Alt strømmer tilbake. Tidligere skuffelser og folk jeg har såret. Forskjellen er at når jeg endelig kommer tilbake fri for tanker, fylles jeg igjen med de samme gamle tankene, i tillegg til de nye. Jeg reiser igjen. De vet hvor flyet lander, men ikke hvor jeg skal.

Denne gangen drar jeg for godt.

~ av nojerseyleft den 1 desember, 2008.